Språk er makt!

Hadde jeg ikke hatt språket mitt,

hadde jeg heller ikke vært den jeg er i dag.

Jeg heter Hanne Grav Semner. Jeg er 16 år og har dyskinesi. Det er en form for CP.  Det betyr at jeg ikke kan snakke vanlig, men jeg snakker med en kommunikasjonsbok på Tobiien min.  Denne boka lagde mamma til meg når jeg begynte på skolen. Tobii er en vanlig datamaskin med øyestyring, som er festet rett foran fjeset mitt på rullestolen min. Jeg går på Ås ungdomsskole i en helt vanlig klasse. Jeg er veldig glad for at mamma min, Marianne Grav Semner, laget et språk til meg. Hadde jeg ikke hatt språket mitt hadde jeg heller ikke vært den jeg er i dag. Jeg hadde bare vært ett menneske i en rullestol, uten språk, som ble rulla rundt av assistenter. Heldigvis er jeg ikke det. TUSEN TAKK MAMMA! – takket være deg kan jeg være en ordentlig ungdom. Vi kan gråte og le sammen. Du betyr alt for meg, mamman min! Jeg kan også skrive med bokstaver, men liker mye bedre å skrive med symboler. Disse bruker jeg 16 timer hver dag, hele året rundt. Jeg gir fagbøkene mine til mammaene mine etter en dag på skolen. Da får jeg alle symbolene jeg trenger for å kunne være med i timen og få karakterer. For eksempel et kapittel om fornybar energi i naturfag. Jeg har akkurat hatt prøvemuntlig eksamen i naturfag, med tema: Energi for fremtiden. Og fikk 5, fordi jeg kunne snakke og formulere meg. Når jeg ikke har ett symbol for noe, prøver jeg å sette sammen ord som høres likt ut. For eksempel: Pepper – rå – 9 = pepperoni. Jeg synes det virker!  Tusen takk til mamma, for at jeg fikk et språk som viser hvem jeg er!

Hanne, 16 år